Bymiljøetaten i Oslo kommune har laget en flott PDF om byens trær. Fra forordet:
«Denne brosjyra gir et innblikk i flere sider ved trær i by. Vi ønsker å synliggjøre Oslotrærnes mange kvaliteter og særpreg. Forhåpentligvis kan brosjyra bidra til økt forståelse for bytrærnes verdi og plass i bybildet. Dette fjerde opplaget av “Byens trær” inneholder også noen tips om hvordan du kan plante trær.»
Absolutt leseverdig for alle trevenner. Last den ned her!
«Trær er de lengstlevende og største av våre naturlige landskapselementer, og er i stor grad med å prege landskapet rundt oss. De har viktige romdannende, strukturerende og skalaformidlende funksjoner i omgivelsene våre.»
«Trær kan myke opp et sterilt og hardt bymiljø, gi et sted en spesiell stemning, identitet eller særegenhet, skjule uønskede elementer, fremheve andre, eller bare være et element i seg selv.» — Les mer av denne utmerkede artikkelen på okokrim.no…
(Bildet over er av Tøyenparken i Oslo, der trærne er meget godt beskyttet! Foto: Øyvind Rauset.)
Kristin Moldestad (44):
Jeg tror jeg kan alle trær som vokser i Norge. Det er vel litt over 700 norske busker og trær som jeg kan navnet på og som jeg kan gjenkjenne. Og hvis jeg støter på noen jeg ikke kjenner igjen umiddelbart, så vet jeg uansett hvordan jeg skal finne ut av det.
For å gjenkjenne et tre, må du se på barken, bladene, knopper og vokseform. Alm for eksempel, er veldig ru i overflata på bladene. Det kjennes ut som en ubarbert mann. Mens bladet på et lindetre er veldig mykt, som kinnet til en kvinne. Alm og hassel kan være veldig vanskelig å skille når de er unge. Men hassel har bittesmå kjertelhår på stilken på bladene – tynne hår med en bitteliten rød perle på tuppen. For å identifisere kirkebærtrefamilien, skal man se etter vorter på bladstilken.
Les mer i denne spennende artikkelen om trekunnskap…
Planter er ikke så passive som tidligere antatt. De har et avansert forsvarssystem, som gjør at de kan beskytte seg mot skadeinsekter. Nå viser en ny studie at de kan sette igang forsvaret lenge før insektene går til angrep, ved hjelp av en slags luktesans.
For første gang har forskere konstatert at furutrær kan avdekke at et insektangrep nærmer seg. Plantene er i stand til å registrere insektenes sex-feromoner.
Les mer i Anne Lise Strandens artikkel på forskning.no!
(Foto: Øyvind Rauset).
Foto: Stasjonsalmen, Ås. Stammebasis fotografert fra nord og sør. Bildet er tatt 3. april 2019.
Absolutt ingenting uvanlig med denne dagen. Men det var én uvanlig ting likevel, fordi i det jeg krysset Brekkeveien fra vest og mot øst og nærmet meg sørsiden av Ås gamle stasjonsbygning så jeg at det var satt opp røde sperrebånd der… og skjønte det var noe uvanlig som foregikk. Spesielt da jeg litt etter så to menn i arbeidsantrekk og med hjelmer, hvorav den ene stod krumbøyd inn mot stammen av det store, gamle almetreet. Brått startet en raspende lyd… tror jeg.
Nå – altså syv år senere – er jeg i tvil om de to karene egentlig hadde «fyrt opp» motorsaga eller om de bare stod der og vurderte litt frem og tilbake hvordan de skulle legge felleskåret. At det måtte være på sørsiden var klart, men akkurat vinkel og dybde var nok litt uklart. De var kanskje også litt usikre på hvordan det var å skjære i den temmelig harde almeveden. Og kanhende hadde de snakket seg imellom om hvorvidt de egentlig trodde dette treet var angrepet av almesyke….som var begrunnelsen for å felle gammelalma. Kanskje var de trøtte og slitne også. Hadde hatt en hard dag, dagen i forveien, og dette oppdraget med mye kroppsarbeid (felling, kvisting, oppkapping, bortkjøring av kjempealmen) var knapt noe de gøyv løs på med fynd og klem.
Eller var karene rett og slett hyper-profesjonelle og skjønte at når det kom en «gal» mann, forserte sperrebånd, gikk bort til person med rusende motorsag, begynte å trekke i sag-armen hans…helt uten hensyn til fare for seg og sine omgivelser. Ja da var det viktigste å først ta seg av dette problemet før fellingen kunne starte på ordentlig. Uansett. Det var det de gjorde. Altså stoppet motorsaga. Tok av seg hørselvern. Og lot meg anpustent snakke. De ble ganske irriterte… det skal sies. Men pussig nok lot den ene av dem meg låne en mobiltelefon slik at jeg kunne ringe og snakke med Elina — den gang ansvarlig for stasjonsparkene langs Østfoldbanen.
Og Elina var interessert i gamle trær. Og ba hogst-karene vente. De ble selvfølgelig litt sure. Men pakket samme sag og sperrebånd. Tuslet hjem. Dagen etter kom Elina innom Ås stasjon. Så på saken. Var enig i at det som var problemet var at almetreet manglet vann. Hun fikk tegnet en detalj-plan akkurat for området rundt det gamle almetreet. Så til våren ble noe av asfalten rundt treet revet opp. Tråkkstiene rundt ble lagt litt om og forbedret. Treet beskåret. Og vips! «Almesyken» var borte. Treet hadde på nytt fått mulighet til å ta opp vann.
Artikkelen er hentet fra vår Facebook-side, der du også kan lese et dikt han skrev om saken.
