Eirik Rudi Werner og Ola Myklebost, Treets Venner (treetsvenner.no)
Leserbrev til Bergensavisen 11/4-24
NRK har i sitt oppslag «Når naturen er i veien» fortjenstfullt satt fokus på hvordan gode intensjoner om vern trumfes hver gang veier skal frem, infrastruktur skal bygges, eller kostnadene blir større. Resultatet er omfattende naturtap og ødelegging av erklærte verneverdier. Bergen kommune har flotte prinsipper for forvaltningen av byens trær hvor det er fastsatt at bytrær skal bevares, og skal erstattes ved skade eller felling. Til vår overraskelse ser vi nå at de har gitt dispensasjon for felling av de 11 store, flotte trærne langs Fjøsangerveien ved Solheim Gravplass. Dette er det som er igjen av den over 100 år gamle trerekken, en integrert del av parkanlegget som ble etablert i 1914, og er et listeført kommunalt kulturminne. Byantikvaren har protestert mot tiltaket og påpeker at beplantingen til Solheim gravplass, herunder alléer som avgrenser og omrammer gravfeltene, er avgjørende for gravplassens kulturmiljøverdi, og protesterer på at de opprinnelige planer for en tilnærmet tilbakeføring av den historiske rekken av 41 trær langs gravplassen er trukket fra rammesøknaden. Trykk på ► over for å lese mer.
Saken startet med at gravplassen skulle rehabilitere muren mot veien. I tråd med byggebransjens ønskede praksis, ville de hugge alle trærne og etterpå plante nye. Dette er det mest alvorlige i det nå godkjente tiltaket. Men Statens vegvesen hevdet da at reetablering av trerekken vil være i konflikt med trafikksikkerhet, framkommelighet for gående og syklende, i tillegg til at det vil gi økte kostnader for drift og vedlikehold. Er så svake argumenter alt som skal til for å hindre gjenoppretting av alléen? Selvfølgelig ville det vært «mest praktisk» om vi asfalterte hele byen, men det er jo vedtatt at vi vil ta vare på trær i byen. Vi vil ikke leve blant glatt asfalt og betong, det er jo en viktig begrunnelse for det sterke vernet vi har vedtatt, som Bymiljøetaten gjør en flott jobb med å ivareta, og var uenig i denne vurderingen og anser arealet tilstrekkelig til å imøtekomme både trær og myke trafikanter. Vi observerer også at det enkleste tiltaket for å etablere sykkelveier ofte er å kutte ned trerekker. Dette er hensyn som ikke må settes opp mot hverandre! Vi som sykler og går ønsker nettopp å ha store trær rundt oss. Vegvesenet må finne bedre løsninger.
Den opprinnelige trerekken og Solheim Kirkegård fotografert i 1955
Store, gamle trær er økologisk, estetisk, og miljømessig svært verdifulle, og er det noe sted slike trengs så er det jo langs den golde Fjøsangerveien. Vegvesenet har gjort sitt for å bli kvitt trærne ved å asfaltere helt inn på stammene. Likevel har disse 11 overlevd. Slike robuste, gamle trær i urbane strøk er utrydningstruet, og bortsett fra at det tar 100 år å gjenopprette den økologiske og estetiske verdien, så vil nye, masseproduserte trær ikke gjenopprette den viktige biodiversiteten de representerer. Dette er særlig viktig nå med de store og ukjente klimaendringene. Disse 11 trærne er derfor dobbelt verneverdige, og vi støtter byantikvarens ønske om å benytte anledningen til å gjenopprette hele den opprinnelige trerekken.
Vi mener nå at politisk nivå må gripe inn, når deres vedtak til stadighet uthules gjennom dispensasjoner. Vedtaket er gjort, men er det mulig at politikerne kan stoppe denne vandalismen, eller kan vegvesenet se sitt større samfunnsoppdrag?