Alm ved Ås stasjon

Treet… «mitt»

Foto: Stasjonsalmen, Ås. Stammebasis fotografert fra nord og sør. Bildet er tatt 3. april 2019.

Det er nå 7 år siden den uforglemmelige dagen i mars 2012 da jeg kom ned til Ås stasjon…en helt vanlig dag. Skulle som alle andre hverdager ta toget fra østsiden av Ås stasjon og inn til Hovedstaden, dvs. Oslo.

Tekst og foto: Anders Often

Absolutt ingenting uvanlig med denne dagen. Men det var én uvanlig ting likevel, fordi i det jeg krysset Brekkeveien fra vest og mot øst og nærmet meg sørsiden av Ås gamle stasjonsbygning så jeg at det var satt opp røde sperrebånd der… og skjønte det var noe uvanlig som foregikk. Spesielt da jeg litt etter så to menn i arbeidsantrekk og med hjelmer, hvorav den ene stod krumbøyd inn mot stammen av det store, gamle almetreet. Brått startet en raspende lyd… tror jeg.

Nå – altså syv år senere – er jeg i tvil om de to karene egentlig hadde «fyrt opp» motorsaga eller om de bare stod der og vurderte litt frem og tilbake hvordan de skulle legge felleskåret. At det måtte være på sørsiden var klart, men akkurat vinkel og dybde var nok litt uklart. De var kanskje også litt usikre på hvordan det var å skjære i den temmelig harde almeveden. Og kanhende hadde de snakket seg imellom om hvorvidt de egentlig trodde dette treet var angrepet av almesyke….som var begrunnelsen for å felle gammelalma. Kanskje var de trøtte og slitne også. Hadde hatt en hard dag, dagen i forveien, og dette oppdraget med mye kroppsarbeid (felling, kvisting, oppkapping, bortkjøring av kjempealmen) var knapt noe de gøyv løs på med fynd og klem.

Eller var karene rett og slett hyper-profesjonelle og skjønte at når det kom en «gal» mann, forserte sperrebånd, gikk bort til person med rusende motorsag, begynte å trekke i sag-armen hans…helt uten hensyn til fare for seg og sine omgivelser. Ja da var det viktigste å først ta seg av dette problemet før fellingen kunne starte på ordentlig. Uansett. Det var det de gjorde. Altså stoppet motorsaga. Tok av seg hørselvern. Og lot meg anpustent snakke. De ble ganske irriterte… det skal sies. Men pussig nok lot den ene av dem meg låne en mobiltelefon slik at jeg kunne ringe og snakke med Elina — den gang ansvarlig for stasjonsparkene langs Østfoldbanen.

Og Elina var interessert i gamle trær. Og ba hogst-karene vente. De ble selvfølgelig litt sure. Men pakket samme sag og sperrebånd. Tuslet hjem. Dagen etter kom Elina innom Ås stasjon. Så på saken. Var enig i at det som var problemet var at almetreet manglet vann. Hun fikk tegnet en detalj-plan akkurat for området rundt det gamle almetreet. Så til våren ble noe av asfalten rundt treet revet opp. Tråkkstiene rundt ble lagt litt om og forbedret. Treet beskåret. Og vips! «Almesyken» var borte. Treet hadde på nytt fått mulighet til å ta opp vann.

Artikkelen er hentet fra vår Facebook-side, der du også kan lese et dikt han skrev om saken.