Kontakt:

Treets Venner
c/o Eirik Wærner
Østmarkveien 3, 0687 Oslo.
Tlf. +47 9586 5272

Tilbake til startsiden

Trefredning

Trefredninger etter naturvernloven

Mange trefredninger rundt om i landet er fra begynnelsen av 1900-tallet, mens i Oslo er de fleste fra 50-tallet, den gang det het naturfredningsloven.

Trefredninger er en gammel fredningsform som er arbeidskrevende for Miljøvernmyndighetene. Etterhvert vokste det fram en økende forståelse for helheten og sammenhengene i naturen (økologien), og dermed endret etterhvert fokuset fra "frimerkefredninger" av trær, til å frede hele områder. Men det vil ikke si at trefredningene er uaktuelle i dag. De fleste fredede trær er store, dominerende trær med stor landskapsmessig betydning. Stadig flere reagerer negativt på unødig hogging av store, vakre trær.

Men miljøvernmessig sett er resultatet av en trefredning lite i forhold til å frede f.eks. et helt biologisk miljø som for eksempel en edelløvskog eller en myr, mens arbeidsinnsatsen kan være nokså lik. Myndighetene er derfor ikke særlig villig til å frede enkelttrær, men man er imidlertid åpen for å frede grupper av trær. Likeledes kan det være aktuelt å frede trær som er en naturlig del av et bevaringsverdig bygningsanlegg. I så fall kan riksantikvaren eller byantikvaren kanskje hjelpe til.

Fredningsformen for eksisterende fredede trær er noe forskjellig:


Trefredninger etter den gamle naturvernloven

Naturvernlovens § 11 hadde en bestemmelse om at trær kan fredes som naturminne ved offentlig vedtak. Dette kunne skje ved vedtak i statsråd (kgl.res.) eller vedtak i Miljøverndepartementet, som hadde delegert myndighet til å fatte vedtak om fredning.

Denne fredningsformen var den beste, fordi det var lettere å gi bøter/straff ved brudd på naturvernloven enn ved private fredninger. Ca 180 enkelttrær eller grupper av trær er fredet etter denne bestemmelsen. Denne fredningsmuligheten bortfalt da naturvernloven ble innlemmet i naturmangfoldloven.

Trefredninger etter naturmangfoldloven

Den nye naturmangfoldloven har fått overført mesteparten av den gamle naturvernlovens fredningsformål, men ikke muligheten til å frede enkelttrær eller grupper av trær som naturminne. Derimot har den fått ett nytt fredningsformål: Utvalgte naturtyper. En av de utvalgte naturtypene er hule eiker. Med hule eiker menes eiketrær som har en diameter på minst 63 cm, tilsvarende omkrets på 200 cm, samt eiketrær som er synlig hule og med en diameter på minst 30 cm, tilsvarende omkrets på minst 95 cm. Diameter og omkrets måles i brysthøyde (1,3 m) over bakken. Synlig hule defineres til å være eiketrær med et indre hulrom som er større enn åpningen og der åpningen er større enn 5cm". Unntatt er hule eiker i produktiv skog. Problemet med denne bestemmelsen er at man tar ikke hensyn til at eiketrær skal ha muligheten til å bli så gamle at de blir "Hule eiketrær". Ordningen burde også omfatte eiketrær som kandidater til å bli "hule eiketrær". For at eiketrær skal være utvalgt naturtype, må kommunen kartfeste trærne. Så det er mye som skal til for at dette skal kunne kalles en beskyttelse av trær. Ordningen omfatter heller ikke andre edelløvtrær enn eiketrær.

Trefredninger etter kulturminneloven

Kulturminneloven brukes hovedsakelig til å frede verdifulle bygninger og anlegg (§ 15). Man kan også frede et område rundt kulturminnet for å bevare virkningen av kulturminnet i miljøet (§ 19). I hht. § 20 kan man også frede et kulturmiljø. Disse bestemmelsene kan også brukes til å frede trær, men dette skal være helt spesielle trær som har en kulturhistorisk betydning. Kulturminneloven vil derfor ikke være noe vesentlig redskap for å bevare verdifull vegetasjon i Norge. Kun fire alleer i Norge er fredet etter kulturminneloven: Abildsø gård i Oslo, Borgestadalleen i Skien og to til.

Privat trebeskyttelse

Trær kan også beskyttes ved at grunneierens handlefrihet båndlegges ved en såkalt negativ servitutt. F.eks. i forbindelse med salg av en eiendom eller ved arv kan tidligere eier bestemme at et bestemt tre eller en gruppe av trær ikke kan hugges eller beskadiges. (Her har selgeren et sterkere kort på hånden hvis vedkommende får kjøperen til å undertegne en avtale om bevaring av trær i hht. nabolovens §1). Hvis det er meningen at denne beskyttelsen skal gjelde ut over den nye eierens eiertid, må avtalen, testamentet e.l. tinglyses som en heftelse på eiendommen. Det dokumentet man ønsker tinglyst bør også angi hvem som er rettighetshaver til servitutten dvs. hvem som har rett til å reagere hvis grunneieren bryter sine forpliktelser om ikke å hugge eller beskadige treet.

En avtale om vern bør også bestemme sanksjoner hvis hogstforbudet brytes. I Oslo er de fleste servitutter av denne typen formulert slik: "Skadevolderen skal betale en erstatning til Østlandske Naturvernforening svarende til den økonomiske vinning vedkommende hadde ved sin handling." Det kan være vanskelig å fastsette en slik sum. I dag vil evt. tinglysningstekster ha en annen utforming, hvor man må betale en erstatning etter hva det vil koste å plante et nytt tilsvarende tre.

En privat trebeskyttelse vil ikke kunne gi eieren noen beskyttelse mot nabolovens bestemmelser, ei heller dersom en reguleringsplan for området skulle bestemme en annen bruk av området. En privat fredning forutsetter heller ikke samme strenge vurdering av verneverdi som naturvernloven. En privat trebeskyttelse er derfor et vesentlig svakere enn vern etter naturvernloven, men i praksis kan det vise seg å være den eneste måten å beskytte verdifulle trær på.

Bemerkelsesverdige trær

Treets venner arbeider med å innføre en ordning for sikring av trær gjennom at trær utpekes av en jury som "bemerkelsesverdige trær". Det må være eieren av treet som søker, og vedkommende må undertegne en avtale med Treets venner om vern av treet. Treet får da en skilt som forteller at dette er et bemerkelsesverdig tre. Forhåpentligvis gir dette trærne en moralsk beskyttelse, men ordningen vil ikke gi trær noen beskyttelse dersom en reguleringsplan blir vedtatt som har et formål som avviker fra å beskytte treet.

Gamle heftelser - strøksservitutter

Noen steder i byen er det gamle private servitutter heftet til endel områder, på samme måte som omtalt under "privat trebeskyttelse". Disse kan til en viss grad brukes til å forhindre hogst av trær. Problemet er bare å vite om disse servituttene - det fordrer ofte litt detektivvirksomhet i byskriverens arkiver.

 

Se også:
--> Naboloven